Beskrivelse se: Turguide1 ExploreStjørdal
Kleivfjellrunden

Hva:
Vakkert beliggende, skjuler dramatiske hendelser.
Å gå bakken opp til Kleivfjellet byr på en lett og stutt bakke i forhold til de enkelte sjeler på flukt og vandring fra krig og elendighet. Vi er så heldig at vi går motbakkene til Kleivfjellet frivillig i en vis frihet. Men Kleivfjellets har en kulturhistoriske budskap og fortelle oss.
For Kleivfjellet var et «Våttåfjellet» et varslingsfjell for bygda og landsdelen. Når våttån tentes på Kleivfjellet viste alle i samme åndedrag at nå var det kommet ufred og krig til landet … For et kort øyeblikk siden var det Stjørdalingen som var fylt av redsel, angst og sult. Vi flyktet både vestover og østover for å berge liv og for å bygge et fremtid.

Perspektivene glemmes raskt når vi nå frykter flyktninger med samme begrunnelse som vi selv flyktet fra for et kort øyeblikk siden. Vi er redd for at de skal spise av den overfylte krybba vår. Menneskene som kom og tok i bruk landet etter siste istid, kom hit under flere folkevandringer og genetisk sett er vi fleste nordmenn, beslektet med de mennesker som nå er i flukt … en horisont av genetiske vandrende brødre og søstre…



Utgangspunkt: Elveran / Elvermoen ved Bekkøyin

Postplassering: Toppen av Kleivfjellet (Våttån)
Gradering: Blå

OPP:
Kleivstien Blåmerket
Lengde: 3,0 km
Stigning. 380
Skilting: Ja
Merking: Blåmerket
Kvalitet: Skogsvei,/ skogsti
Ansvarlig: Kjentmann.no. / Elveran IL

NED: alternativ:
Om Fjøsslætta/Fillkanten
Lengde: 3,0 km
Stigning.
Skilting:
Merking: Rødmerket
Kvalitet: skogsti / våt- Skogsveg

Historie:
Varder/veter/bauner?

En Varde er egentlig en haug med stein lagt opp av mennesker. Finnes på de fleste fjelltopper. Brukt som veimerke både til sjøs og på land.

En Vete, av gammelnorsk "Viti" (varsel). En vedstabel til å tenne ild på når det skulle varsles for farer. I dag blandes ofte begrepene varde og vete. At noen kaller veter for varder skyldes en oversettelsesfeil fra gammelnorsk til dansk. "viti vørdr" Vete vakt ble tolket til ved-varder i Kristian 4.’s landlov av 1604.

Baunene: Vedstabel som ble plassert på en haug eller en åsrygg gjerne nært husene. Den ble tent som et varsel når fienden ble oppdaget. - og sjelden mer enn 150 m. over havet. - var av mer lokal art - brukt som sjøfyr, til å sende lokale meldinger. Jeg har ikke igjenfunnet navnet Baun i stedsnavna i Stjørdal. Men Ivar Værnesbranden omtaler vardene som Baun.
Vi kan regne med at Våttån på Koksåsen, Sæteråsen og Atta vette (bakom varden) var bauner. Vi kan gjenfinne navnet på strategiske åser med brenn, brand –åsen i seg.

Veten på Kleivfjellet, blei trolig ødelagt den gang Norges Geografiske Oppmåling laget trigpunkt varde på stedet. Steinringen som markerte våttån blei kastet til side.