Stengt for året.
Startpunkt: Steinbruddet Holberga.
(utgangspunktet blir kun åpen i kor tid) flyttes til fjellvegen i løpet av sommeren.)

Besøkspunkt: Skulplassen

Turbeskrivelse:
Det er 2 veger opp til Skulplassen i Holberga:
Denne følger alt. 2 Skogsvegen. Følg skilt til Gammelvollen.

1: Ønsker du å følge gammelvegen opp Østerkleiva, Historiske vegen se turmål 2-7A

Turen går jevnt og trutt oppover – oppover, snor seg opp steinur og under berghåmmåre, under sprutende fossefall. Vi besøker Skulplassen, og utsiktspunktet på Holberga.

Gradering: Blå
Lengde:
Stigning: Bratt
Skilting: ja Kjentmann
Merking: Rød og Blåmerket
Kvalitet: Tør, skogsvei, sti.
Ansvarlig: ©Kjentmann.no ©Kartfirma Roar Valstad

Historie:
Skulplassen, "Beirget" husmannsplass under Hollan Øvre.
Om det var utsikten som gjorde at Peder Toleifsen, fra Rendalen, slo seg ned på Skulplassen vites ikke.
Stjørdal flotteste utsiktstomt hadde han, solfylt og tidlig bart var det her.

I folketellingen 1801 står Peder Tollevsen oppført som “husmann med jord”, under gården Holan øver.
Han var skolemester i Skatval sogn og kjent som en dyktig lærer.

Han og kona Kirsti bodde her fra 1790 til 1810. Kona begravet på Skatval i 1810, når han ble enke mann og flyttet tilbake til Rendalen.
Sønnen deres, Torleiv, ble skolmester i 1801, bode på plassen Liaåsen i Vassbygda.

Hustuftene på Skulplassen finner du på ca. 10 inne på den lille flata. med sti tråkk ned til bekken og vannkilden.
*
Rett under Skulplassen finner du Holberget kalkbrudd.
Man vet ikke mye om de første driftsårene i Holberget, allerede 1774 omtaler Gerhard Schønning Midtbroen gård og teglverket med kalksteinsbrenning ved verket.
Kalkbruddet i Holberget hadde sin største utstrekning på nesten 1 km, 40 meter høyt. Kalklaget fra urhavet i ordovicium har en tykkelse 25-30meter, ed et kalkinnhold på 98%.

Vis forsiktighet:
Forsiktig vis du tar vegen ned og nyer utsikten utover Stjørdal og kalkbruddet. Løst på kanten.

Beskrivelse se: Turguide1 ExploreStjørdal
Tema:
Ansvarlig: ©Kjentmann.no ©Kartfirma Roar Valstad.
www.Kjentmann.no/