Startpunkt:
Parkeringsplass Risvola

Besøkspunkt:
Samisk sommerboplass. Gaaskela’nte (Færen) reinbeitedistrikt.
Henger på den østre gamma. (Slaamene-gåetie) ”gamme i ferd med å rase”.

Turbeskrivelse:
Krevende villmarkstur i vakre fjellområdet Kliningen 937moh.
Ruta som er lagt inn er et forslag.
Turen er i sin heilhet umerket, u skiltet. Ta med kart, kompass.
OBS!!! Ved nedbør Blir elva Sørvigda fort vanskelig å krysse.

Fløtningsdammen Sørvigda – Gamma i Lauvhaugen:
Start med å gå over bru på Vigda og følg sti innover Ytre Funnsjødalen til Turmål 6-7A.
Kryss / vade elva Vigda ved Fløterdammen imot Soplimskaftfjellet/ Ytterfjellet.
OBS: Ved nedbør flommer Elva Vigda fort opp og blir vanskelig å krysse.

Gamma Lauvhaugen – Soplimskaftfjellet:
Lettest å gå på vestsiden av Lauvhaugen opp i skaret mellom Lavhaugen og rydden til Soplimskaftfjellet. Det er en gammel sti opp Soplimskaftet helt til toppen.
Bjørkekrattet er tett og stien tedvis vanskelig å følge, fra snaufjellet er det vakker lei heilt til Sameboplassen og toppen av Kliningen 937moh. Bratt, tørt lett gått.

Ønsker du kortere tur, kan du gå ned Broddhølet i mot Gamma i Vassvollhøgda, ser du gått etter ser du den som en rød prikk i skogen,

Soplimskaftfjellet – Sameboplassen:
Fra toppen av Soplimskaftfjellet ser østover mot det bratte skaret til Tellebekken og Grønnvollhøgda.
Du skal se etter kollene nord for skaret oppe i lia, da for du lett inngang til flata hvor sameboplassen ligger.

Sameboplassen – Kliningen.
Gå rett opp, Lettgått.

Kliningen- Dauhaugen:
Hold ryggen vestover, dauhaugen markert åsen før fjellskogen tar til. Lett godt
Dauhaugen –Gama Vassvollhaøgda – Stien Vigdvatna:
I Fint vær ser du langt, både Vigdvatna og Vassvollen.
Du får selv finne din lei igjennom fjellskog over grasskledde myrer til Vigdvatna.
Husk ved nedbør er Elva Vigda vanskelig å krysse.
Gamma i Vassvollhøgda er ikke lett å se.

Gradering: Sort
Lengde: Parkering Risvola - sommerboplass ca. 8km. Markert rund tur 20km
Stigning:
Skilting:
Merking:
Kvalitet: Terreng
Ansvarlig: ©Kjentmann.no ©Kartfirma Roar Valstad

Historie:
Waren Sardne ”Budskap fra Fjellet/ Fjellets røst”
Dette er den første virkelige fjellturen til en Kjentmannspost. En flott dagstur til den samiske boplassen under Kliningen for å bli kjent med historien til vår urbefolkning.
Å drive med rein er et spennende liv. Spenning knyttet til naturens skiftende ansikter, vær og vind, hvordan blir våren, kalvingen, sommeren, rovdyrene, høst, slaktetid, islegging av vann, vinter, med snø og beiteforhold. Rundt snevres reinens beiteområder inn av storsamfunnets begjær, med hytter, veier og kraftutbygging og med økende rovdyrbestand osv.
I boka Pelsjegerliv forteller Helge Ingstad om Nord-Canadas indianere, som så på reinen som ånder, like fort borte som de kom, slik trakk reinsflokkene igjennom våre områder med veidemann som trakk etter deres mønster, en dag begynte veidemannen å temme reinsdyr, brukte dem som husdyr, melket dem og utnyttet ressursene. I den gamle sagalitteraturen finner vi at ”finnene/samene” var en naturlig del av det norrøne samfunnet og hadde en sameksistens med dem. Her nevnes deres gode ferdigheter på ski, med bue og deres handel med skinn. Men samene blei ikke sett på som likeverdige, men stående litt på utsiden. Kirka oppfatta de ikke kristne og sjamanismen som et trugsmål mot deres nyvunne maktposisjoner.
En teori til språkforskere og arkeologer er at storparten av Skandinavia har vært befolka av samer eller samekulturens forgjengere, som drev med jakt, fiske og fangst. Deres gener og språkopprinnelse forteller at de kom sørøst fra. Dette veidefolket var fåtallig og vek unna for bondekulturen som kom hit ca 2-3000 år før Krf. Og slik eksisterte disse to kulturer side ved side, veidekulturen og bondekulturen. Kanskje finner man spor fra dette urfolket i stedsnavn og i sagnene om troll og jutuler som bodde i fjell, bygd på bondesamfunnets frykt for veidefolket som bodde i fjellene. Mange av de gamle skandinaviske stedsnavna kan fortelle om samisk tilstedeværelse langt tilbake i tid.
1883 skulle bli et vendepunkt for Sør- samisk historie. Da vedtok Stortinget den såkalte felleslappeloven. Her vart bl.a. følgende bestemt: Reinsamene kunne bli tildelt distrikt hvor de måtte holde seg med folk og flokk. Det vart for første gang lovfesta at all den skade reinen voldte jordbrukere, skulle erstattes. Lappefogden som blei oppretta i 1894, fikk rollen som skadeerstatningsinnkrever for gårdbrukerne. Dette blei også starten på slutten av en eldgammel reindriftstradisjon med å følge reinen i deres trekk etter vær og vind over store områder. Reineierne blei presset til å holde seg innenfor nyoppretta beitedistrikter.
Sommeren 1889 fikk sørsamene besøk av en norsk akademiker, Yngvar Nilsen, seinere professor i etnografi og geografi, som hadde fått statsstipend for å finne svar på spørsmålet: Når kom samene dit? Samenes svar var at de alltid har vært der. Når han spurte om ukristne graver og offersteder for bruk av den forbudte samiske religionen, fikk han intet svar. I 6 uker sommeren 1889 stoppet Nilsen noen få plasser i det svære sørsamiske området. Dro så hjem til Kristiania og skrev avhandlinga som la fram ”framrykkingshypotesen”. Kort fortalt kom han frem til at ”Fra gammalt av holdt samene til i Finnmark, men kom rykkende frem i skog og fjellområdene mellom Sverige og Norge på 1600-1700-hundretallet og viste seg først på 1700–tallet så langt sør som Tydalsfjellene. Denne framrykkingshypotesen kom til å danne grunnlaget for den nye lovgivinga om reindriftforma i 1890-årene, og kom til å bli domsgrunnlaget for Høgsterett i tvistesaker om samene sine retter i sør i 100 år frem i tid, til våre dager. Så seint som 1990-tallet vart framrykkingsprosessen lagt til grunn. Framrykkingshypotesen passa dessuten bra for den norske nasjonsbyggingen og striden med svenskene fram mot oppløsningen av unionen i 1905. De statlige myndighetene bestemte i 1905 at reindriftsamene skulle velge statsborgerskap og drive reinsdrift etter gjeldende landslover, samtidig som de mistet alle sine beiterettigheter for rein på den andre siden av riksgrensen. Resultatet av myndighetenes hardhendte håndhevelse av grensetraktaten mellom Norge og Sverige, tok i sum knekken på den eldgamle samiske grenseløse reindriftstradisjonen ved riksgrensen, og gruppenes medlemmer.


Samene står for mange som en bortgjemt og mystisk kuriositet. I dag som for over hundre år sia. Her fra den avsidesliggende Funnsjødalen blei sameparet Lars og Marie leita frem av Ferdinan Bremer fra Levanger og gjort til attraksjon på forskjellige utstillinger. Han tjente penger på turistenes interesse for det ”eksotiske” og kjent som foregangsmann når det gjaldt å skaffe dyr fra Norge og Sverige til Zoologiske hager i Europa. Han opprettet Lappleiren ved Bergen i 1896 for utenlandske turister, prosjektet var i gang i 1897, men gikk dårlig og i sept. 1889 gikk selskapet konkurs. Stedsnavnet Lappleiren finnes den dag i dag i Bergen. Samene som var leid inn, hadde også vært på Verdensutstillingen i Chicago i 1893 og i Paris i 1889 da Eiffeltårnet ble bygget. Før konkursen fikk Bremer et godt tilbud fra Nederland om å overta lappleiren. Alt blei sendt med dampbåt til Rotterdam for utstilling.
Samenens første president. En annen kar som trådte sine barnesko i Funnsjødalen, var Daniel Mortensson. Han var en kjent samisk leder og talsmann. Fikk tildelt Færen reinsbeitedistrikt i 1896. Han stod også bak avisen ”Waren Sardne” ”Budskap fra Fjellet/ Fjellets røst”, som kom ut i periodene 1910-1913 og 1922-1926.
Daniel Mortensson var født i Verdal i 1860. Foreldrene var svenske reindriftssamer som hadde beiteland i Verdalsfjella om sommeren. Allerede tidlig begynte han å arbeide for samenes rettigheter. Mortensson blei valgt til samenes første president under det historiske samemøtet i Trondheim i 1917, hvor samer fra nord og sør både i Sverige og Norge deltok. Mortensson gikk på lærerskolen i Østersund og ble ansatt som "lappkateket". Han var også reinsame og hadde dyrene sine i samme distrikt som foreldrene. Men beiteområdene var ikke tilstrekkelige, og da ” Gaaskela’nte/ Færen reinbeitedistrikt” mellom Verdal og Meråker ble ledig, flyttet han dit med sin kone i 1896. Etter noen år ble de norske statsborgere. Kona døde i 1899, og han giftet seg på nytt i 1901. Med den nye kona kjøpte han gården Svukuriset i Femunden i 1905. Der drev de både som bønder og reindriftssamer. Daniel Mortensson var ofte den som førte ordet for å tale samenes rettigheter overfor myndighetene. Allerede i ungdomstiden i Jämtlandsfjellene ble han et samlingspunkt og talerør. Han skjønte tidlig at skulle samene vinne fram med sine krav, måtte de organiseres. I Sverige ble "Lapparnas Centralförbund" stiftet i 1904, og avisen "Lapparnas egen tidning" begynte å komme ut året etter. Dette var noe som inspirerte Mortensson.
I Funnsjødalen møter samene problemene med innsnevra og fastsatte beiteområder. Området var plaget av mye rovdyr, ulveflokker på 5 -10 streifet i området. Størst problem var lite beite grunnet mye snø og mildvær, slik at reinen ikke fikk tak i nok mat. De kunne ikke dra over grensa som i sine eldgamle tradisjoner. Samtidens bladmeldinger forteller om mistrøstige forhold, og det blei stadig utskiftninger av drivere av området. De eldgamle tradisjonene var brutt.
Gaaskela’nte/ Færen reinsbeitedistrikt består i dag av 3 siida andeler og kan ha en vårflokk på 1600 rein. Gasken lante er et helårs distrikt, dvs. at de har reinen i samme området hele året. Beiteområdet omfatter Meråker med Stjørdalselva i sør, til jernbanen i Stjørdal, Levanger og Verdal i vest. Verdalsdalføret med Helgådalen til Vera i nord og Svenskegrensen i øst.
”Den norske stat er grunnlagt på territoriet til to folk – nordmenn og samer,” slo kong Harald fast da han åpna sametinget i Karasjok den 7. oktober 1997. Det har vi som tilhører majoritetsfolket altfor lett for å glemme. I samme stund beklaget også kong Harald den urett som den norske stat har plaget det samiske folket med igjennom hard fornorskingspolitikk igjennom 1900 tallet, blant annet ved å nekte samiske barn å snakke sitt morsmål.

Beskrivelse se: Turguide1 ExploreStjørdal
Tema: Samfunn, samisk historien
Bilde:
Ansvarlig: ©Kjentmann.no ©Kartfirma Roar Valstad.
www.Kjentmann.no/