4 skilt.
10 km.
Kjør inn til Tolsby Camping og parker. Turen er en rundtur som kan gås begge veier. Gå langs hovedveien vestover, ta til venstre i veikrysset, du passerer en veibom. Gå langs denne veien, gå rett frem i første veideling, deretter hold mot høyre i den neste. I neste kryss holder du mot venstre i en liten rundkjøring , så går du helt til enden av veien. Følg en liten sti over til snuplassen på skogsbilveien som går mot Mosviken. Her finner du skiltet Dammyr (133). Etter ca 250 meter tar du inn til høyre i skogen og følger gammel kjørevei og sti inn til du får øye på Enighetsrøset (146), som er grenserøys nr. 18 mellom Norge og Sverige(se tekst under). Foran deg ser du Rødvatn. Så tar du sti delvis merket med hvite bånd ned mot veien til Bråten(134). Her er det ikke langt over til Svenskebråtarne (se tekst under).Heretter følger du veien tilbake mot Mosviken og Tolsby. Du kommer etterhvert forbi Mosbekk(124).

Riksrøys nr.18 har fått tilnavnet Enighetsrøset.
En riksrøys består av en hjertestein og to siktesteiner.Ved å sikte langs
siktesteinen og hjertesteinene skal en se retningen til neste grensemerke. Det er dette som skiller Enighetsrøset fra de andre grenserøysene. Her peker kursen inn i Sverige mot nord, og inn i Norge mot sør. Da de høye herrer i Grensekommisjonen skulle godkjenne arbeidet var de uenige om grensens retning videre. De ble enig, men lot være å rette opp feilen på røyset. Forklaringen kan være at grensen gjør en liten knekk på andre siden av toppen.

Svenskebråtarne ligger like på andre siden av grensen. De som har bodd her inne har hatt sterk tilknytning til Østkroken. Det var i sin tid åpne jorder mellom Bråten på norsk side og Bråtarne. Siden har det vært tett skog her, men nå er det igjen åpent mellom stedene. Vi kjenner bosetting her helt tilbake til 1780. Laura Persson er den personen her inne som har satt spor etter seg i historien. Hun ble født i 1884, og giftet seg i 1900 med Anton Nilsen Rød fra Aremark. I 1920 flyttet de til hennes barndomshjem på Bråtarne. Anton døde samme år, men hun fortsatte å bo her sammen med sin far og sine tre barn. Det som har gjort henne som vi kjenner som Lagrine Rød så kjent, er hennes innsats under krigen. Her tok hun imot mange flyktninger som ble loset gjennom skogen av lokale kurerer. Mellom 400- 500 personer fikk sitt første
møte med friheten på kjøkkenet hos Lagrine. For denne innsatsen ble hun etter krigen tildelt Kong Haakon VII Frihetsmedalje.