Hilmesberget

Om turen

Beskrivelse

På Hilmesberget er det hustufter, minnestøtte og informasjonstavle om mesterspelemannen Jørn Hilme (1778 – 1854). Han blir regna som storspelemannen i Valdres. De mest karakteristiske slåttene etter han blir kalt ”Jørns-rengjene”, og de er ekstra utfordrende å spille. Han fikk aldri samme anerkjennelse som Myllargutten, men i Valdres var han den fremste.

Fra 1960 har Jørn Hilme stevnet blitt arrangert på Fagernes, en av de største folkemusikk- og folkedansfestivalene i landet. I 1961 ble det reist ei minnestøtte over han på Valdres Folkemuseum. Rundtur:Parker ved Ulnes kirke og kryss over veien og følge fv 265 mot Røn. Ta andre avkjøringa til høyre og følg skilt til Sølleplassen. Du er snart over på den gamle feveien, Nordsvingoto og går i nydelig kulturlandskap. Dette er en mye brukt turvei. Du tar til høyre ved gården Brøtin og fortsetter videre oppover. Du tar til høyre ved gården Sølleplassen og følger gårdsveien ned til fylkesveien og fortsetter den nedover 500 m til du ser "Jørn Hilme" skiltet på venstre hånd rett før den lange høyresvingen. Herfra 150 meter opp til Hilmesberget. Ned fra Hilmesberget samme vei. 

Når du når fylkesveien, kan du krysse rett over og "kutte svingen" langs en gammel gøte med steingjerder på begge sider. Utrolig hvor mye arbeid folk la i slik steingjerder før i tida.. Følg fylkesveien nedover tilbake til bilen.

Det er mange sagn etter Jørn Hilme. Et av dem er slik: Ved Fjellstølen nord for Brattåsen i Ulnes sameie ligger en svær haug kalla Sevatshaugen. Også i gamle dager gikk stølsvegen forbi haugen. Jørn Hilme kom forbi. Kanskje hadde han vært på stølen, kanskje på spilling. Han var trøtt og satte seg for å hvile. Om han hadde sovna visste han ikke, men brått hørte han det spill inne fra haugen. Det var slik en fin slått, og han skjønte det var haugafolket som spilte. Han spurte om å få lære den slåtten. Det skulle han få om de fikk lillefingeren hans. Lillefingeren er viktig for en spelemann for å prille under spillinga. Men Jørn sa ja og lærte huldreslåtten. Men han hadde stiv lillefinger (”stannfing”) resten av livet.

Kilde: Jahn Børe Jahnsen