Vinjebue Eidsbugarden

Om turen

Beskrivelse

I 1868 fikk Aasmund Olavsson Vinje (1818-1870) bygd ei bu på felægret Eidsbu,. I et pantebrev i den forbindelse døper han stedet for Eidsbugarden. Vi kan vel si at Vinje var den første turisten her inne, og at han gjennom sitt forfatterskap og sine venner, gjorde området kjent. Viktig i forbindelse med turismens framvekst bli Turistforeningen, som han var med å stifte i 1868. Et resultat av det blir Tvindehaugen som blir Turistforeningens første hytte i Jotunheimen, oppført på østsiden av innsjøen Tyin i 1870, det året Vinje dør. Tvindehaugen ble i 1901 flyttet til Bygdin, der den utgjør en del av Tofinnsbu. Minnestøtte er reist ved de gamle tuftene av Tvindehaugen ved Tyin like ved bilvegen. Skinneggen (Utsikten) var Vinjes favorittplass som han tok sine venner med til. Det var de høye tinder i syningom som vakte begeistring. Vinje var den som tok i bruk Jotunheimen som navn på tindene han så ut over. Fortsatt er Utsikten et populært turmål.

På dødsleiet i 1870, drømmer Vinje om Eidsbugarden: ”Kan du minnast utsynet frå Skjeneggen den morgonen, du? Då den kvite skodda dreiv burt millom Skagastølstindane og Koldedalsbreene lyste som gull i soleglansen! - Å jeie, å jeie, at eg inkje skal koma dit i sumar…. Men når eg no er lagd i kista, so vil mi ånd slå upp sin heim der uppe millom fjelli, og so vil eg sitja der på Falketind og sjå utyver Norig, og fjellrandine skal stiga fram….” Og den 26. juli bryter han opp fra sykesengen med kurs for Eidsbugarden, men kommer ikke lenger enn til Gran på Hadeland, hvor han dør 30. juli. Falketind stod nok hans hjerte nær. Det var Vinje som fikk toppen omdøpt fra Køldedalstinden.

Vinjebue har skiftet eier flere ganger. I 1953 fikk Helge Kr. Kvame bua flyttet fra Eidsbugarden hotell sitt område, og et par hundre meter nordover til der den står i dag.På Vinjes tid var det ikke vei til Eidsbugarden og turen gikk i robåt over Bygdin. Her følger en artig beskrivelse fra da Vinje skulle inn og innvie bua si.

En augustdag i 1868 dro Berner, Sars og Vinje til fjells for å innvie hytta på Eidsbugarden. De dro mot Jotunheimen gjennom Øystre Slidre. Det blåste hardt da de kom til Raufjorden i østende av Bygdin. De dro robåten utpå vannet og la trøstesfullt i vei ettersom ”Vinje no plent skulde heim til Eidsbugarden, anten det tuta eller bles”. Det ble en dramatisk tur i motvind. Det var kaldt og tungt å ro. Bølgene slo over båtripa, og humøret var på frysepunktet. Etter hvert snudde imidlertid vinden, og Berner mente de kunne heise seil ettersom ”ikkje noko vittugt menneske vilde ro når det kunne sigla”. Han lagde mast av ferdastavene og seil av noe vademelstepper. Det gikk strykende gjennom bølgene. Vinje kjente til kastevindene på fjellvannene og trodde hans siste time var kommet og sier: ”Um de druknar som hundekvelpar her på Bygdin, so er det ingen som tapar. Men eg hev ein misjon, ei sak å strida fram, og difor skal du på augneblinken leggja seglet ned”. Det ble litt basketak. Men de satte seg til å ro alle tre, og ble venner og vel forlikte da de hadde tatt seg en slurk av reiseflaksa. De hakket tenner av frost da de kom opp til hytta. Berner forteller at ”ikkje fyrr var dei komne upp til den vesle bua, fyrr dei ropa hurra for den fyrste bustaden ved Bygdin, og døypte den for Eidsbugarden, enda det korkje var aker eller eng eller uthusbygnader som på andre garder”.