Leirholshøgde

Om turen

Beskrivelse

 Når du kommer ut av bilen og ser oppover bratte berget, vil du kanskje lure på om du er kommet til feil plass. Om det ser både håpløst og farlig ut, kan jeg forsikre om at det er framkommelig og ganske ufarlig.

Stien oppover er den gamle stølsveien som kvinnfolka, helst ungjentene på Leirholsgardene ”sprang” oppover om kvelden og nedatt om morgenen, ofte med mjølkespann. Etter mjølking i kveldinga, overnatta jentene i selet. Brenntidlig neste morgen ble kyrene mjølka igjen og så kravla jentene seg nedover bergskortene for å kommen ned på garden i høvelig tid for å være med i arbeidet om dagen. Et hardt liv, og kanskje hadde jenta hatt frier om natta. Stølene på Høgden var vår- og høststøler.

I gamle dager var de flinke til å sette navn på plasser langs veien, på åkerlapper og spesielle plasser i naturen. På turen oppover vil du påtreffe mange naturgitte navn som forteller oss mye. Oppe ved Kvilesteinen kan du puste på litt og roe nervene for nå er det verste over. Mens du filosoferer og nyter utsikten, kommer du kanskje til å tenke på hvordan de fikk kyrne opp disse kleivene. De tok nok svingen om Remmisåsen, men sau og geit kunne sikkert klare denne beinvegen. Ved Storeskør står du på en av slåttelappene til husmannen på Leirhol. Herfra sendte de foret på løypestreng ned til garden. Oppe på Høgden (920 moh.), hadde begge Leirholsgardene sel.

Bergarten i grunnen er den næringsrike fyllitten, så her vokser en mengde flotte blomster.

Du går noen meter videre og tar merket sti vestover og forbi Knappetjedn (1008 moh.). Etter at du har passert tjernet og er kommet opp på ryggen på vestsida, vil du finne restene etter et sinnrikt kanalsystem som i si tid ble laget for å skaffe bekkevann til garden Sparstad på Vennis. Kanalen går oppover på nordsida av tjernet og opp til Drøsja som du ser kommer ned fra fjellet. Dette kanalsystemet er nå i ferd med å bli resaurert.

Turen videre går nedover og nedover og nedover. Eit stykke nede i bakkene kommer du til tuftene etter Øvrestølen, som var langstøl til Sparstad før gården fikk stølsrett i Sandalen. Et stykke lenger nede kommer vi til den nederste av stølene, som har det flotte navnet Rysseflat. Stølen var i bruk til i 1936. Etter lang vandring og vonde kne og stive lår, kan det være godt å ta en hvil ved ”Bordet hass Knut”, en lun, trivelig plass med flott utsikt utover Vang.

Stien ender på fylkesveien ved Hardstein, en kjempestor flyttblokk som ligger i strandkanten. På denne vokser flere sjeldne lavarter som elfenbeinslav og stiftskjærgardslav og planter som fjellarve og smånøkkel. Herfra er det 2 km østover langs fylkesveien tilbake til bilen.

Bordet hass KnutDenne plassen har navn etter Knut Sparstad. Han var fødd i 1843, emigrerte til Amerika i 1866, men kom hjematt på sine eldre dager. I Amerika hadde han bl.a. vært postrytter, og revolveren han verga seg med, er på Sparstad den dag i dag. Han Knut må ha vært noe av en livskunstner. På denne plassen med den fine utsikten hadde han mura seg bord og benk, og her satt han mang en stund og så utover bygda. Knut ble funnet død seinhøsten 1913 på stølen Ondale ved Olefjorden langt inni fjella. Der var den røde høstlyngen den siste hvileplassen hans her på jord.

Så har åra gått. Folk på Vennis har visst om ”Bordet hass Knut”, og mang en vandrer har nok tatt seg en hvil her gjennom åra. Men ingen hadde kommet på å kikke under bordplata, før bonden på Sparstad på 90-talet kom til å gjøre akkurat det. Og der lå det en liten, flat blikkdåse, og inni den lå ei lita notisbok. Det viste seg å være ei bok som han Knut hadde hatt liggende der, så tok han den opp og skreiv litt nå og da. Blant tekstene var 50 gåter. Noen plasser har han skrive navnet sitt, sirlig og fint, siste gang 23/10 1913. Så det måtte være fin høst hans siste leveår siden det var farbart til Ondalen etter den tid. Ja, det var historia om han Knut og Knutsbordet.

OlshølminEtter om lag 1 km vandring langs fv 293 tilbake mot bilen, ser du Olshølmin uti Vangsmjøsa. Sagnet vil ha det til at Olav den Hellige synes så synd i folket på nordsida (som blir kalla austsida) som ikke hadde bru over fjorden. Så henta han en uhorvelig stor steinblokk i Kvitura nord for Vennis. Denne ville han legge over Leirholssundet der fjorden er smalest. Men så langt kom han dessverre ikke, for det tunge lasset gikk gjennom isen et stykke sør for Vennis, og der ligger Olshølmin (Olavsholmen) den dag i dag. Merra hans sprang løpsk da lasset gikk gjennom isen. Men hun kom bare noen hundre meter bortover isen, så gikk hun også igjennom. Når fjorden er passelig stor, ser en ryggen på merra stikke opp av vannet. Gjennom hundreåra har merra blitt til stein, og namnet er da selvsagt Maraskjeret (Merraskjeret). Så bru ble det ikke, men at han har vore ved sundet og kikka på forholda, er sikkert, for fotavtrykket hans står tydeleg i svaberget der ennå. Jeg har ikke hørt at han akkurat skulle være vannskapt, men han hadde i alle fall ei urimelig diger stortå!