Filefjell - jern og samfunn år 1000

Om turen

Beskrivelse

Gå over gangbroa over Begna og fortsett langs Gamlestølsvegen i omkring i 700 m langs Otrøvatn til holmen rett ut for land. Her, på venstre side av veien ved en liten bekk står skiltet som forteller deg at her starter Kulturminneløypa. Du krysser bekken på en klopp og fortsetter opp en liten bakke langs bekken i ca 50 meter til første skilt. Derfra gir veien seg selv, først på kløvde stokker over ei myr

 Jernframstilling var en stor industri på Filefjell fra år 0 og fram til 1200 e.Kr. Det er registrert 17 jernframstillingsanlegg og 80 kullgroper innenfor en omkrets på 500 meter ved Otrøvatnet. Kulturminneløypa på sørsida av Otrøvatnet tar deg med tilbake til denne tiden og forbi jernutvinnsanlegg, kullgroper og hustufter.Gro O. Kyvik, sier de rike gravene fra Valdres setter området i en særstilling i perioden sammenliknet med de andre østnorske dalførene. Rikdommen henger sammen med omfattende jernutvinning som skapte et økonomisk overskudd for valdrisene utover i jernalderen.

Arkeolog Espen Finstad forteller: Mange mennesker var involvert i jernframstillinga. Det skulle graves kullgroper, hugges trær, bygges ovner, tas ut myrmalm og mye mer. Til tider har nok arbeidet vært organisert slik at flere garder gikk sammen om produksjon av jern, enten til egen bruk eller for salg. Det kan tenkes at arbeidet ble styrt fra sentralt hold i samfunnet av høvdinger, småkonger, og seinere kongen og kirka. Fattige bønder og til og med treller kan ha utgjort arbeidskraften. Enkelte forskere mener at jernframstillingen var drevet av spesialister og ikke kunne gjøres av hvem som helst.

Filefjell - jernet og samfunnet år 1000 av arkeolog Espen Finstad: 

Det var høst og tåka lå tungt over vestlandsfjorden der han bodde. Han skulle bli med faren til Filefjell for å hente jern. Han hadde hørt mye om ferden dit. De gamle fortalte at vegen over fjellet var like gammel som gudene selv. Han var lett til beins og de la snart dagsmarsjer bak seg. En dag de stoppet for å hvile, kom faren bort til han. Der, sa han - ser du røyken i lia der borte. Kullbrenning, kunne han konstatere. De var snart framme.Den siste biten til østsiden av Otrøvatn gikk fort. Det var flere hus rundt vannet. Selv skulle de overnatte sammen med kullbrennerne på et sted som ble kalt Raude Sanden. Det var blitt mørkt da de kom i hus. Ilden lyste fra ei åpen åre. På sovebrisker langs veggen lå flere karer å sov. De lukta stramt av svette og røyk.Han våkna tidlig neste morgen. Nattetåka var i ferd med å lette og fjellet bada seg snart i sol. Finere plass hadde han aldri sett. Tørt og fint med utsyn over vannet. Raude Sanden, stedet han hadde hørt så mye spennende om. Nå var han her. Navnet forstod han godt. Vannet i bekken var rødt av myrmalm. De brukte dagen på å snakke med folk om nytt og gammelt. Noen kom østfra, noen sørfra. Alle hadde de samme mål. Gjøre myrmalm om til jern. De ferskeste fikk de tyngste jobbene med spade og øks. De mer drevne arbeide med kullbrenning. Ikke for varmt, da gikk arbeidet opp i røyk. Passe varmt, passe mye luft, bjørka skulle brenne til kull. Og kull trengtes i massevis til blesterovnene.Karene som styrte ovnene var det noe magisk over. De stod i ledetog med gudene, sa folk. Å skape jern av malm var som å føde liv. Ovnen var kvinna, jernet var barnet og slagget var ureint. Ingen måtte forstyrre denne guddommelige handlinga. Åra og hundreåra gikk. De trengte ikke lenger myrmalmen. Malmen fant en i berget nå, langt unna Filefjell. De gamle husa på Filefjell forfalt, stiene grodde igjen, og fjellbjørka og einer gjømte de gamle anleggsplassene.