Løvøykapellet - Nykirke kirke, Horten tursti 15B

Om turen

Beskrivelse

Turstien er ca 7 km. Den er sykkelvennlig.

Turbeskrivelsen er skrevet av Anders Rønningen i 2005, og den er revidert av Odd K. Larsen og Ole Jan Aasen i 2013.

Opplegget er et samarbeide mellom Borre historielag, Horten kommune og Horten og Omegn Turistforening.

Turbeskrivelsen har referanser til tallene i bildekartet som er bilde nummer 2 i bildekarusellen over.

1. Løvøykapellet.
St. Hans-mystikken svever over denne gamle helligdom. En er i tvil om hvor gammelt dette Gudshus kan være, Stedets historie kan krype helt tilbake til hedensk tid. Ved det første trosskiftet var det ikke uvanlig å kristne de gamle skikker der dette lot seg gjøre. Den i middelalderen sterkt benyttede kilde, kan være en tradisjon fra tiden før trosskiftets tidlige morgengry.

St. Olavs brønn/kilde var med sitt helbredende vann kildekjent helt tilbake til begynnelsen av 1200-tallet, da baglerkongen Filipus søkte helbred på stedet i 1217 på sin vei til Oslo. Biskop Nikolaus lå værfast ved Løvøya julen1223 på en sjøreise fra Tønsberg til Oslo, men det er ikke skrevet noe sted at han besøkte kapellet. Det tar man som et bevis på at det ikke var bygd på den tida. Rødeboken av 1398 kildebelegger direkte Gudshuset. Derfor er den sikreste tidsberegningen man har at kapellet er bygd en gang mellom 1223 og 1398.

Et rikt vell av tildels frodige historier angående kapellet og dets sagnberuste kildevann krydrer mystikken rundt kapellet. Kapellets historie fram mot vår tid er også preget av mystikk. Forfallet satte inn med tyngde etter innføringen av reformasjonen 1536/1537. En viss form for den såkalte krypkatolisisme og grevens interesser i gangbar mynt, ofret for kildens helbred, gjorde sitt til at bygget bevarte sin posisjon i folkets bevissthet helt opp i mer moderne tid.

Gjenreisningsarbeidet ble påbegynt i 1928. Vestfold Fortidsminneforening og Vestfold Historielag sammen med en lokal komite som besto av lærer Oskar Bertelsen, meireibestyrer Diderik Aasen og gårdbruker Ludvig Semb samarbeidet med Riksantikvaren i det tidkrevende arbeidet. Pengeinnsamling var også en viktig oppgave, men i 1950 var alt klart for gjenåpning av det restaurerte kapellet.

2. Falkensten Bruk.
Denne gården er kjent under navnet Sleðavåge allerede i år 1315. Sleða er et gammelt ord for et fangstredskap for fisk og våg er det samme som våg eller bukt. Rødeboken av 1398 omtaler en viss Åsulv av Sleðavåge som betydelig jordeier. Den norske adelsslekten Lange sto som eiere av storgården i 130 år fra omkring 1580. Slekta eide på den tida mange av gårdene i bygdene omkring. Hard skattelegging førte med seg at slektas muligheter for å opprettholde sine eiendommer ble svekket, og storgården på Falkensten kom på salg flere ganger. I nyere tid opprettholdes fra jord- og skogbruksaktivitetene, men utvikling av boligområder og områder for fritidsaktiviteter har gitt et utvidet næringsgrunnlag.

3. Falkensten skole.
På tomta der skolen nå ligger, oppførte fru Smith Petersen på Falkensten Bruk en stue 1887. Der skulle undervisningen for barn i Falkensten krets foregå. Skolen ble lagt ned i 2006, men gjenoppsto som en privat drevet Montessoriskole i 2011.

4. Øvre Mølle.
Borrevannets utløp i nord, ved et lite elvestykke under navnet Kvisla, gir såpass stor vannmengde og fall at det gav kraft stor nok til industri i noe eldre tid. En pukkhammer skal ha vært i drift. Fundamentet til hammeren nevnes i en besiktigelse av Falkensten i år 1735/1736. Møllebygningen brant i 1892. Den lille kvernbygningen som når står ved utløpet av elva Kvisla er flyttet dit og symboliserer den mølla som en gang sto på stedet For veifarende i dag vil idyllen tross sin beliggenhet nær ved en sterkt trafikkert åre, gi eim av gammel og edel vannteknologi.

5. Vegge.
Formen Wegger dukket opp i 1578. En antar nokså klart at fjellveggene i de nærliggende områdene er bakgrunnen til navnet. Gårdene var en del av Langeslekten eiendomsimperium på 1600tallet. Søndre Vegge var i perioden 1850 -1900 kjent som et spøkelsessted. Plutselig ble dyra i låven løst og jaget ut og i hovedhuset danset gryter, border og stoler rundt i rommet.

6. Tufte
er å forklare som hustuft etter eldre bebyggelse og bosetning. Derfor kjennes det ikke som urimelig å anta etableringer kan hende 1000 år tilbake i tid. En Anders Tufte i Nykirke nevnes i gårdens forbindelse så tidlig som i 1513. Rosenkrantzætten til Fosnes i Arendal kaster noe senere sitt adelslys på gården. Nå eies gården av Olaf Tufte (født 1976) som er kjent for sine gode prestasjoner i roing. Etter en solid innsats som ungdomsroer etablerte Olaf seg i verdenstoppen i firer uten styrmann. I 1999/2000 rodde han dobbeltsculler og tok sølvmedalje i de olympiske leker i 2000. Året etter gikk han over til å ro singlesculler og vant OL-gull i 2004 og 2008 – og deltok også i 2012. I tillegg til sine OLprestasjoner har Olaf Tufte 2 gull, 1 sølv og 3 bronsemedaljer i VM.

7. Frebergsvik.
Det synes hevet over enhver tvil at stedet på grunn av sin beliggenhet har gitt en lun og trygg havn for de sjøfarende. Områdene ved/i Frebergsvik har hatt bosetning flere århundrer tilbake i tid. Frebergsvik har hatt status som lastested for trelast, jordbruksprodukter og egenprodusert salt. Område hadde et rikt lakse- og brislingfiske.

8. Nøstvet.
I første halvdel av 1960-årene ble det gjort betydelige funn ved Solhøyden, Frebergsvikfunnet. Et sant kompleks av boplasser kom for en dag. På grunn av landhevningen etter siste istid ligger disse fra ca 60 m over havet, ned til ca 30 m. Et daterbart funn fra de lavestliggende områder anslår en bosetning fra 2000-tallet f.Kr. En kan ut fra dette slutte en bosetning av 3000-4000 års alder, ja, enda lenger tilbake i tid. Hvem var nå disse fordums kulturfolk? Nøstvet-kulturen må bli konklusjonen. Dette har sitt navn etter et funnsted i Akershus fylke, nærmere bestemt ved Nøstvet i Ås. En snakker her om en fangstkultur fra eldre steinalder Steinalderboplassen ble gravd ut i begynnelsen av 1970 årene. Man kan fortsatt finne omrisset av utgravingsområdet.

9. Skåne.
Gården Skåne har allerede i gammel tid satt sitt betydelige preg på Norges historie. Forfatteren av førnevnte Røde Bok, en fortegnelse over norsk kirkegods i høymiddelalderen, er kjent som en av aktørene i gårdens høytaktede ætt. Denne ættens medlemmer har i høy grad satt sitt preg på samtiden. Det drives nå en privat barnehage på eiendommen Nordre Skåne.

10. Skaanevetan
er i dag en snau fjellkolle. Det er rimelig å anta at denne fjellformasjonen er å betrakte som et ledd i den såkalte bygdeborgtradisjonen. Dette pga sin beliggenhet. Bygdeborgene tilhører den urolige folkevandringstiden, ca 400-550 e.Kr. Dette var en tid da lokalsamfunnene ofte gikk sammen om å reise en rekke forsvarsverk, og da gjerne i forbindelse/tilknytning til eller beliggende på naturgitte forsvarsposisjoner som Skaanevetan. Det ble som regel bygd store gjerder av stein, og tilgangen på mat og vann ble sikret. Skaanevetan var også et vardested – da i betydningen trevarde – eller en vete. Når ufred var i vente, ble det tent et stort bål som ble sett på andre fjelltopper – som så sende meldingen videre. I Magnus Lagabøters Landslov i 1274 ble denne ordningen for å varsle innført. Ordningen fikk betydning for landets sikkerhet i mange hundre år.

11. Nykirke.
Navnet på annekskirken til Borre kirke er sannsynligvis den tidligste formen, da denne etter alt å dømme ble bygd noen tid etter. Kirkens navn smittet etter hvert over på bebyggelsen rundt kirken. I dag utgjør Nykirke en av forstedene til Horten og dermed et av tettstedene i Horten kommune.