Husmannshalla

Om turen

Beskrivelse

Fra 2020 bruker Sparbu il appen Gjesteboka for digital registrering av besøk på trimpostene. Trimkarusell og sykkelkarusell hvert år fra 1. mai til 30. sept. Sparbu IL har ansvar for merking, avtale med grunneiere og vedlikehold av stier og installasjoner på trimposten.
Trimposten er godt tilrettelagt for bruk, vår sommer og høst. Men bok ligger ute hele året. Det er kjøttfe som beiter i Husmannshalla i beitesesongen.
Når oksen går i lag med kyrne;
Hold avstand og ikke gå bort til dyra når oksen er i innhegningen.
Den kan bli irritert da du kan betraktes som en rival.
NB! Sparbu IL har i samråd med grunneier bestemt at det ikke kan tas med hund inn i område i Husmannshalla når det er beitedyr der. Dette gjelder også når hunden er i band. All ferdsel er på eget ansvar!
Historisk beskrivelse;
Navnet kommer trolig av at det i og rundt halla var flere husmannsplasser og slåtteenger.
Flere gårder i området har mark på Husmannshalla, Brekka, Oksur, Stigemsskog, Bruem og flere av Øysteråsgårdene. Det er i de senere år at Husmannshalla er blitt det vanlige navnet. Vanligere og oftere brukt navn er bare «Halla» og Øysteråshalla.
Geologisk sett er Husmannshalla delt i to langs etter toppen av en skyvegrense. I vest er det et felt med Amfibolitt. En mørk omdannet bergart. Østsiden er for det meste sandstein. Dette er lagvis presset sand. Husmannshalla var helt skogkledd, med små unntak fram til litt ut på 2000-tallet. I dag er mye av granskogen hogd og store deler av Husmannshalla brukes i dag til beite.
Fra Husmannshalla er utsikten overveldende. Vi ser store deler av Sparbu og Inderøy/Sandvollan. Verrafjella dekker hele horisonten på andre siden av fjorden i vest. Videre ser vi Brandheiklumpen, Skjækerfjella, Hermannsnasa, Kjølhaugan og helt til Forbordfjellet.
Det er plassert trimkasser på Husmannshalla, først fra 1987 av Kringla I.F., senere av Sparbu IL. Husmannshalla er i lang tid brukt i turøyemed og jakt, både sommer og vinter. Skispor har vært vanlig og skihopping var populært.
Tekst, Hilmar Fornes